Tømmermåling henger uløselig sammen med omsetning av rundtømmer og trelast. En tidsmessig oppdeling av tømmerhandel i et langt tidsperspektiv gir følgende oppdeling:
Rundlasttiden (fram til slutten av middelalderen, ca 1500), Skurlasttiden (1500 – 1860-årene) og Treforedlingens tidsalder (1860 – og fram til i dag).
I Snorre kan vi lese om kjøp og transport av hustømmer fra Norge til de norrøne bosettningene på Island, Grønland og øyene i havet. Krav til spesielle dimensjoner, tømmerkvaliteter og treslag var aktuelt allerede i sagatiden. Vikingskipenes eminente konstruksjon er synlige bevis på dette.
I Rundlasttiden er tømmermålingen preget av øvrighetens behov for å regulere samfunnet og å skaffe inntekter til kirke og statsmakt. Fra 1270 omtales tiende av “skogarleiga” i erkebiskop Jon´s Kristenrett. Vi kjenner lite til selve målingen og verdsettingen av tømmeret fra denne tiden.
Treforedlingens tidsalder henger sammen med en rekke industritekniske oppfinnelser som ble tatt i bruk i siste halvdel av 1800-tallet.
Skurlasttiden starter med oppgangssaga som gjør sitt inntog i Norge. Utover på 1500-tallet ble mange vassager eller oppgangssager anlagt langs kysten av landet. Huggene bord ble erstattet av saget virke. Etter hvert kom en omfattende trelasteksport i gang til Holland og England. Bybrannen i London i 1666 ga et skikkelig løft for det norske skogbruket og trelastindustriene. I 1660 årene ble i enkelte år over 1 mill m3 trelast pr år eksportert fra Norge.
Verdiøkning av skog og trelast medførte sterkere regulering fra det offentlige med seg. I 1622 gikk et brev fra Kong Christian IV til lensherrene i Norge om tømmermåling. Lensherrene ble pålagt å sørge for at 2 menn skulle forordne en riktig fortegnelse over tømmerpartier/planker med riktig merke for å tilkjennegi at tømmeret var målt. Disse bestemmelsene gjaldt i hovedsak eiketømmer. 28. juni 1632 kom kongen med en ny forordning som også omfattet gran og furu. 9. april 1643 gav Christian IV forordningen “Skovens forhugning i Norge” som bl. a. inneholdt bestemmelser om tillatte dimensjoner på spesialtømmer. En del sortimenter ble målt i toppenden, mens andre skulle måles i en bestemt avstand fra rotenden – “brysthøyde”.
Ved innføringen av eneveldet i 1660 overtok kongen store skogeiendommer fra kirken og allmenningene. Mange av disse eiendommene la statsmakten deretter ut for salg. Samlet sett førte disse endringene til strenge og nærmest rigorøse bestemmelser for å sikre statskassen inntekter av tømmerforedlingen i landet.
Først mot slutten av 1700-tallet kom myndighetene til at nå var tiden inne for å løse noe på de strenge reglene en hadde levd med i mer enn 200 år.
I 1840 holdt Trelasthandlerne møte i Christiania og gjorde følgende vedtak i form av en “plakat”:
“Ved anmeldelse av sagtømmer skal klaven staa paa hvær stokk saaledes at maalet regnes efter fulle norske 12, 11 og 10 tomme topp, det vil si at full 12 tomme og derover annammes som 12 tomme, under 12 tomme og inntil 11 tomme for 11 tomme, under 11 tomme og inntil 10 tomme for 10 tomme.”
Dessuten inngikk samtlige Trelasthandlere den forpliktelse at saafremt nogen av dem overbevises om at nogen har meddelt sin merkeordre til at foreta en lempeligere merking enn ovennevnt, skal lastehandleren i bot betale 500 spesiedaler. Foretar merkeren uten ordre en lemfeldigere merking enn forannevnt, bøter han med 100 spesiedaler. Det halve av bøterne tilfaller “angiveren” og den andre halvdel Fattigkassen, hvor den bor der har at utrede mulkten.
Treforedlingens tidsalder henger sammen med en rekke industritekniske oppfinnelser som ble tatt i bruk i siste halvdel av 1800-tallet.
Utbygging av elektrisitetsproduksjonen var en viktig forutsetning. Tresliperier og cellulosefabrikker ble bygd og kom inn i tømmermarkedet som viktige kjøpere. Tømmeret til slipereier og cellulosefabrikker ble i begynnelsen levert etter samme betingelser som sagtømmeret. Etter noen tid ble minste toppmål satt til 5 tommer. Det tok imidlertid ikke mange år før man gikk utover disse grensene slik at etter hvert var man ned i 3 tommer (8 cm) toppmålsdiameter. Mengden av cellulosetømmer (sliptømmer) økte etter hvert og i 1901 oversteg antall slipstokker det antall tømmerstokker som ble målt som skurtømmer. Dette varslet en ny tid.
I kongebrev fra 1663 brukes uttrykket Tømmerfogder om den som måler tømmer. I 1726 omtales de samme personene som tømmermerkere i de offentlige forordningene. Før måleforeningenes tid var tømmermerkerne ansatt av kjøper. Stillingen som tømmermerker gikk ofte i arv. Opplæringen skjedde ved at læregutten var med far eller en annen merker som "kontramerker". Tømmerfogdene eller tømmermerkerne hadde høy status i samfunnet på denne tiden.
Arbeidet har alltid vært underlagt strenge forordninger. Noen av påleggene gikk ut på å ikke ta imot (måle inn) undermålstømmer. Årsaken til forbudet mot å selge og å kjøpe undermålstømmer, er å finne i statsforvaltingens krav om at resurser ikke skulle misbrukes. Skogene skulle ikke utarmes, og små trær skulle få stå til de ble utvokst. Både selger og kjøper kunne derimot ha kortsiktig gevinst av at minstemålet på tømmeret ble underskredet når det først var hogst og salg i en skogteig. Tømmermerkeren kunne derfor bli satt under press fra partene for å tøye de offisielle reglene. Straffen for overtredelser var i sin tid et halvt års festningsarbeide eller ytterligere straff etter sakens beskaffenhet. Utglidninger skjedde av og til på tross av dette, og i en forordning fra 13. nov. 1776 om falske og etterskrevne merkesedler trues det med straff og beslagleggelse av tømmermerkerens eiendom.
Forstmester Scheen skrev i 1882:
"En Akt af stor Viktighed ved Trelasthandelen er Tømmermerkingen. Naar Skoveieren og Kjøbmanden er enige om Prisen, skal Tømmeret "leveres" d.v.s. hver Stok skal maales og paaslaaes Kjøberens Mærkeøkx. Dette udføres af Kjøpmandens Fuldmægtig - hans Tømmermærker - naturligvis i Overvær af Sælgeren, hvis Funktion herved dog indskrænkes til at være en uvirksom Tilskuer."
Tømmermerking ved Vergjedalsbruket i Numedal
Med oppvoksteren av treforedlingsindustrien og moderneiseringen av trelastindustrien økte verdiene på tømmeret. Konfliktene ble større i tømmermarkedet. Behovet og kravet om en bedre ordnet og omsetning vokste. 15. mai 1909 ble den første tømmermålingsforening stiftet av tømmerkjøperne i Glommavassdraget. Senere samme år møtte en rekke kjøperne i Drammen Børs og dannet Drammensvassdragets Tømmermålingsforening. I 1910 begynte denne foreningen sin virksomhet og tallet på faste "annamere" var det første året 40 målere og like mange fløyholdere.
I 1910 reiste Landbruksdepartementet spørsmålet om å ordne tømmermålingen ved en egen lov. I 1911 ble Glommen Tømmermåling omdannet til å bli en felles forening for selgere og kjøpere. Prinsippet om 50:50 deling av målekostnadene samt lik representasjon i beslutningsorganene mellom selgerene og kjøperne ble gjennomført. Dette har vært viktige prinsipper som er spesifikke for den norske tømmeromsetningen og er videreført i dagens måleforeninger. Samtidig med dette vedtok man å gå over fra tommemål til metriske mål i tømmeromsetningen. Brukte måleenheter i tømmermålingen fra alders tid var Tomme (bredden på en manns tommeltott), Palme (bredden på en manns hånd – noe å tenke på for alle datafreaker som vurderer å kjøpe seg en Palm) og Fot (lengden på en manns fotblad). Utgangspunktet for måleenhetene var 3 av mannens kroppsdeler. Å fjerne tommemålet i trelastomsetningen har til nå tatt ca 100 år. Vedtak er ett, praksis er noe annet.
Utover i 1920-årene var det fortsatt stor uro og til dels kaos i tømmeromsetningen. Nye måleforeninger ble dannet og avviklet. Den 22.06.1928 vedtok regjeringen Lov om tømmermåling. Her ble metriske mål eneste lovlige måleskala, og det ble innført måleplikt for alt salgsvirke.
På det tidspunkt loven ble innført hadde en vært gjennom følgende måleforeningsstiftelser.
1909 – Glommen Tømmermåling.
1910 – Drammensvassdragets tømmermåling.
1911 – Namdalens Tømmermåling.
1917 – Lågen Tømmermålingsforening.
1918 – Otradalens Tømmermålingsforening.
1920 – Tovdal Tømmermålingsforening.
1920 – Inn-Trøndelag Tømmermålingsforening.
1920 – Helgeland Tømmermålingsforening.
1921 – Orkla – Gauldal Tømmermålingsforening.
1922 – Arendal Tømmermålingsforening.
1928 – Telemark Tømmerforening.
De fleste av disse foreningene ble omorganisert ved loven av 22.juni 1928, og de regner derfor stiftelsesåret å være 1928.
Tømmervolumer målt ved de forskjellige målemetoder og arbeidsbetingelser for tømmermålerne har gått gjennom store endringer i denne perioden. Bensin- og diselmotorens inntog i 1950-årene innenfor transport og skogsarbeid har erstattet fløting og muskelkraft. Motorsaga og tømmerbilen gjorde sine inntog i markedet. Tømmerstrømmen til industrien ble jevnere fordelt over året når en ikke lenger ble avhengig av tømmerfløting i vårflommene. I samme tidsperiode gjennomgikk særlig treforedlingsindustrien en kraftig strukturendring. Ved sammenslåing og nedleggelser har tømmeret endt opp hos færre kjøpere. Dette har muliggjort utvikling av målemetodene. Arbeidsdagen for tømmermåler har endret seg.
Som følge av strukturendringer hos kjøperne ble faste måleterminaler eller målestasjoner etablert. Tømmermålerens omreisende virksomhet i alle dalfører og til de fleste skogeiere falt bort i stor grad. Oftest er disse permanente måleplassene anlagt ved kjøpernes tomt. Her ble det foretatt investeringer i måleanlegg og måleutstyr for å sørge for størst mulig produktivitet og et best mulig arbeidsmiljø for tømmermålerne. Et viktig siktemål for slike investeringer i gode måleplasser har også vært å skape gode forutsetninger for mest mulig korrekt måling. I de fleste tilfeller er investeringene i måleanlegg og måleplasser kostet av kjøper.
I 1960- og 70- årene ble en dramatisk endring gjennomført ved måling av sliptømmerl. Mens man tidligere måtte måle og merke hver enkelt slipstokk, ble måleobjekene sammenfattet i tømmerlass (pr bil) eller i hele bunter. Dette medførte at arbeidsomfanget for tømmermåler ble betydelig redusert og målekostnadene kunne holdes nede. I begynnelsen av denne perioden hadde man sterk fokus på vektmåling. Senere tok FMB-målingen (FastMasseBeregning) basert på volum over. Dette er den måleform av sliptømmer som fram til i dag har overtatt som absolutt ledende.
I samme tidsperiode ble automatmåleanlegg tatt i bruk ved de største sagbrukene. Ved disse anleggene måles hver enkelt tømmerstokk ved hjelp av elektroniske hjelpemidler og tømmermåleren bedømmer kvaliteten etter skjønn. Ved sagtømmermåling kvalitetsbedømmer derfor tømmermåleren fortsatt hver enkelt stokk slik som dette har vært gjort i mange hundrede år tidligere. Kun hjelpeverktøyet for å utføre volummålingen har blitt endret.
Ikke bare industrien men også måleforeningene gjennomgikk en strukturendring. I 1985 ble Glommen Tømmermåling og Haldenvassdraget Tømmermåling slått sammen til Øst-Norges Tømmermåling (ØNT). Lågen Tømmermåling og Telemark Tømmermåling fusjonerte samme år til Lågen Telemark Tømmermåling. 1. april 1972 skjedde en omfattende fusjon av måleforeninger i Midt-Norge. Helgeland Tømmermåling, Namdal Tømmermåling, Inn-Trøndelag Tømmermåling, Sør-Trøndelag Tømmermåling, Møre og Romsdal Tømmermåling, Namdal Skurlastmåling, Inn-Trøndelag Skurlastmåling og Sør- Trøndelag Skurlastmåling gikk alle inn i det fusjonerte Nordenfjelske Tømmermåling (NTM).
Fra 1980- årene fikk vi en utvikling i samfunnet med større tro på konkurranseutsetting og avskaffelse av monopoler i Norge. Etter en lønnskonflikt med streik i tømmermålingen i 1993 ble Lov om Tømmermåling opphevet med virkning fra 01.01.1994. Plikten til at tømmer avvirket for salg i Norge skulle måles, ble nå hjemlet i Skogloven. Myndighetene gikk nå inn for at partene i tømmeromsetningen selv måtte gjøre avtaler om hvordan tømmermålingen skulle organiseres og driftes. Lovreguleringen av tømmermålingen ble avskaffet.
Automatmåling ved Brandval. (Foto:Astri Kløvstad)
Norges Skogeierforbund, Norskog, Trelastindustriens Servicekontor og Treforedlingsindustriens Bransjeforening samt de enkelte måleforeningene i Norge inngikk i slutten av 1994 "Avtale om måling av skogsvirke m.v." Denne avtalen regulerer vedtektene i den enkelte måleforening, samarbeidet mellom måleforeningene (TMF Tømmermålingsforeningenes Fellesorgan) og forvaltning av samarbeidsavtalen. (FUNT FellesUtvalg for Norsk Tømmermåling).
Ved årsskiftet 1994/95 fusjonerte Drammensvassdragets Tømmermåling, Lågen Telemark Tømmermåling og Nidarå Tømmermåling. Den sammenslåtte foreningen fikk navnet Tømmermåling Sør (TMS). Ved neste årsskifte sluttet Hordaland, Sogn og Fjordane Tømmermåling seg til TMS. 14. august 2000 fusjonerte Agder og Rogaland Tømmermåling med TMS.
Utover andre halvdel av 1990 – årene ble arbeidet i måleforeningene sterkt preget av oppgaven med å få til enhetlig drift over store områder. Som et viktig verktøy for å få til dette ble alle tre måleforeningene ISO-sertifisert.
Et annet viktig element i utviklingen av dagens tømmermåling har vært ibruktagelsen av elektronisk datainnsamling og bearbeiding. Selskapet Skog-Data A/S ble etablert i 1973 som en felles satsning av selgerne, kjøperne og måleforeningen i Norge. Dette var overgangen mellom hullkort og elektronisk databehandling. Flere generasjoner dataprogrammer og dataverktøy er gjennomlevd av Skog-Data og måleforeningene i fellesskap.
Enkelte har påstått at Skog-Data er måleforeningenes dataavdeling. Tømmermålingen var ved dannelsen av Skog-Data A/S tidlig ute med å "outsorce" sine dataavdelinger. Skog-Data A/S lever i dag sitt eget liv som datafirma, men tømmermålingen i Norge er datafirmaets største kunde.
I 2002 ble samarbeidsavtalen av 1994 mellom partene ”Avtale om måling av skogsvirke m.v.” oppsagt. Et utvalg ble nedsatt for å utrede grunnlaget for en eventuell fusjon av de tre norske måleforeningene til en landsdekkende måleforening. Utredningen ble framlagt høsten 2002 med tittelen ”Organisering av norsk virkesmåling”. Utredningen foreslo for styrene i måleforeningene å gjennomføre en sammenslutning til en landsdekkende måleforening med virkning fra 1. januar 2003.
Utredningen ble senere behandlet og anbefalt av styrene i de tre måleforeningene. Deretter ble fusjonen godkjent gjennom likelydende vedtak i ekstraordinære representantskapsmøter i hver av måleforeningene. Fra 01.01.2003 er Norsk Virkesmåling som landsdekkende måleforening i Norge en realitet.
FMB-måling på Eidskog (Foto:Astri Kløvstad)
Å få arbeide med produkter som egentlig ikke har endret seg mye på 1000 år, er en utfordring og et privilegium. Man kan lett fortape seg i fortiden, utdøende yrker, uproduktiv virksomhet og nostalgi. Så ikke med tømmermålingen. Tømmermåleren er fortsatt er yrkesgruppe som samfunnet gjør bruk av. Ufordringene for NVM framover vil være preget av kravet om effektivisering av måleoppdragene og arbeide med å samkjøre de tre tidligere foreningene til en felles enhet.
I stor grad har EDB-utviklingen påvirket tømmermålernes hverdag og arbeidsrutine. To utviklingstrekk har preget EDB-alderen i tømmermålingen. Produktiviteten for hver måletime har økt og betydelige resurser anvendes til opplæring. Kravene til høy kompetanse og produktivitet henger sammen og er avgjørende for om vi kommer til å ha en partsnøytral tømmermåling i framtiden.
Tidene og teknikkene skifter. Noen av forutsetningene for å kunne være en dyktig tømmermåler har imidlertid stått fast gjennom århundrene og vil gjøre det i framtiden. Dette er nøyaktighet, kunnskap om tømmer og regler, nøytralitet og tillit fra partene samt evne til å gi forventet service.
Fotoweb-måling (Foto:Astri Kløvstad)
Å fortelle denne lange yrkeshistorien til deg på disse internettsidene har vært en fornøyelse. Vi håper at du har hatt glede av å lese om oss.
Odd Struksnær Pensjonert Kontrollsjef.
Steinar Kristiansen Tidligere leder av Tømmermåling Sør, en av de fusjonerte måleforeningene.